Jeg vokste opp i en trygg by, i ett trygt land i en trygg del av verden. Høres kanskje kjedelig ut. Man skulle mene at jeg burde være takknemlig over få vokse opp i et samfunn som sørger for alles trygghet. Alt som er forventet av oss er at man klatrer livsstigen som på forhånd er satt opp for oss. Stigen er selvsagt ikke en fysisk ting, men den er en forventning til hvordan ditt liv passer inn i samfunnet. Noen trinn er slik: barnehage-grunnskole-videregående-personlighetsdrepende jobb. Et manglende trinn fører til at man blir sett på som en outsider. Jeg manglet opptil flere trinn og måtte betale for det senere i livet. Man sier at det er bra at man er seg selv, men det funker selvsagt bare så lenge andres forventninger om deg blir oppfylt. Men tilbake til begynnelsen, det vil si begynnelsen av mitt liv. Mine aller første leveår er ganske uinterresante. Når jeg ser barnebilder av meg selv,får jeg en uvirkelig følelse.Jeg vet det er meg men samtidig er det et helt annet menneske. Et barn som ennå ikke er tynget av samfunnets krav til det. Kaoset og tempoet i samfunnet gjør oss nok usikre på om vi virkelig duger. Det gjelder ikke bare utdanning og barn, men påvirker vårt forhold til hverandre. Før i tiden hadde man ikke som nå sfo,kurs og alskens organiserte aktiviteter,likevel ble det folk av de også. De måtte ta ansvar for egen underholdning noe som sikkert førte til mer selvstendige mennesker. Selvsagt fins det ting som er bedre nå enn før. Bedre helsevesen har desimert barnedødligheten,samt respekten for barns rettigheter er blitt bedre. De fleste foreldre håper at deres barn vokser opp til å bli lykkelige og veltilpassede. Men når skjebnen(for de som tror på slikt) tilbyr deg unge,uutdannede foreldre er det første hint om at du kanskje ikke kommer til å leve et typisk A4 liv. Uansett hvor mye de prøver å skjerme det vil underbevisstheten din påvirkes.Tilfeldighetene rår om hvor heldige eller uheldige vi har vært med våre foreldre. Er vi et ønsket resultat av to menneskers kjærlighet for hverandre, eller bare et uhell. Tror vi skal være takknemlig for at våre foreldre i mange tilfeller ikke forteller den hele og fulle sannhet om vår tilblivelse. Miraklet ved å bli til er ikke like imponerende hvis det skjer som resultat av en dårlig kondom eller alkoholens magiske innvirkning på dømmekraften. Jeg påstår ikke at disse foreldrene er noe dårligere enn andre, men utgangspunktet blir iallefall vanskligere. Å plutselig måtte innfinne seg med at man skal bli foreldre er krevende for enhver, spesielt når det ikke er planlagt.I bakhodet vil man alltid tenke på hva man har forsaket uansett hvor glad man er i sitt avkom. Naitvt sett hadde det vært ønskelig med kvalitetssikring av folk før de får barn, men det er jo selvfølgelig umulig. Storsamfunnet har mye som kan hjelpe oss til å oppfostre våre barn. Så som legesjekk,kurs og barnehage. Vi er alle resultat av arv og miljø. Slikt kan slå ut både positivt og negativt. For meg har det nok slått ut mest negativt. Iallefall hitill. Kanskje jeg blomstrer sent, men det er nok lite sannsynnlig. Som nyfødt har vi noen medfødte kvaliteter fra vår slekt, men i det store og hele er vi tomme beger som venter på å fylles. Dette er en risikabel affære for oss. Helt ute av vår kontroll. tilleggger våre foreldre og samfunn oss et tankesett vi ikke kan protestere imot før det er for sent.
Hva betyr kjærlighet for oss,hva betyr det å elske. Kjærlighet er synonymt med glede,sorg,spenning,bekymring. Spenner fra det dypeste dype til euforiske høyder...